Gå til hovedinnhold

Når det gjør skikkelig vondt

Det var første dag av sommerferien og alt skulle være så bra. Det var ikke så verst lovende vær, så da måtte vi gjøre det vi hadde gledet oss til å gjøre hele det lange skoleåret: vi måtte komme oss ut og bade. Men først måtte vi pakke niste og da måtte vi i tillegg ha ekstra godt brød fra bakeriet.

Vi var på vei dit da hylskriket inntraff: "MAMMAAAA!!!!!!" Og som hun gråt og jeg skjønte ikke bæret. Jeg hadde given til en ny dag i kroppen med klangen fra porten som slo igjen bak oss. Men hun satt fast. Og ikke med kroppen som jeg fryktet, for jeg hadde jo sagt med den strenge mammastemmen min at hun blir for stor til å klatre gjennom det gitteret, og hun gjorde det likevel: men det var fingeren som var blitt klemt i nettopp den porten jeg hadde latt slå igjen.

Og smerten var uutholdelig, det er jo tortur, og herregud som hun skrek i armene mine, fullstendig trøstesløs, og jeg var håpløst hjelpeløs. Jeg måtte finne nabovenninnen som er lege, jeg fant ikke nabovenninnen som er lege. Hva nå? Firebarnsmoren, da? Og hun var hjemme. "Kan du bøye fingeren?" spurte  hun med sindig stemme, og den lot seg bøye, så da var den ikke brukket, da. Men neglen skiftet farge til blå mens vi satt der på trappen og hun skrek og hun skrek, hun ville ikke ha den i verken is eller vann, hun bare skrek.

Det skulle bli solskinnsdagen med gullstøv rundt, den perfekte dagen og starten på en ny tid.

"Jeg skulle bare ønske at dette ikke hadde skjedd," hulket hun da vi hadde kommet oss hjem; "jeg vil bare glemme dette." Og det var det brutale sjokket, tapet og traumet innkapslet i et nytt, og du glemmer ikke den smerten, det finnes ingen vei ut, ikke over, ikke under, du må gjennom.

Det gjorde vondt langt utpå sommeren. Så falt neglen omsider av og noe som lignet på en ny negl var på vei ut.

De sier at alt det du ikke dør av gjør deg sterkere. Det tror jeg ikke lenger noe på. Det er traumer man får varige men av, skader som hemmer livet ut, man kan bli mer sårbar.

Men hun lærte også noe av dette, og jeg fikk en viktig påminnelse om noe jeg liksom skulle ha lært allerede -- vi vant også i klokskap og styrke.

For vi kom oss ut og badet den dagen. Og hun var også glad den dagen, nærmest ekstatisk, faktisk.

For som hun sa over kveldsmaten: "jeg glemte det jo litt allikevel idag!" Og uker etter, en tidlig høstkveld mens vi holdt på med tannpussen: neglen vokser fortere ut når jeg ikke ser på den.

Når smerten og uroen blir uutholdelig, gjelder det å finne distraksjon. Det gjelder å flytte blikket og sørge for opplevelser som er intense nok til å måle seg - bare motsatt på skalaen, i glede og ro.

Og på slutten av dagen, når smerten taler høyest; da er det bare å anerkjenne at så vondt gjør det, så vanskelig er det. Og det er ikke så rart.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Å komme livet nærmere

Jeg har vært gjennom en krise. Det har vært måneder jeg ikke visste om jeg ville holde ut. Da livet ble for umulig og sorgen for tung. Men så har jeg vært heldig på mange måter, da, og her er fremdeles jeg.  Og så får man ny giv bare av det. I går var jeg på åpningen av Oslo Internasjonale Poesifestival og der fikk jeg en smak på den gløden jeg en gang kjente, spesielt den gang da jeg på nittitallet var stipendiat i Seattle og holdt på med bl.a. Nietzsche. Hvordan en tekst kunne berøre meg, hvordan jeg følte jeg virkelig forstod den og så brennende gjerne ville formidle dens sannhetsforståelse, den virkelighetstilnærmingen den skapte, hvordan jeg så inderlig ønsket spre den forbindelsen til livet som ordene gav meg. Og sånn ble jeg litteraturviter, og der har du meg i et nøtteskall. Når jeg ville, kunne jeg jo mestre å skrive finurlig om det jeg fant, men jeg ville heller bare synge ut om det, så andre selv kunne se og kjenne på det. Det er det som er så fint med å være i poet

Den vanskeligste gaven

Da jeg var sånn omtrent på min datters alder, cirka tolv, på midten av åttitallet, så ønsket jeg meg så innmari et proft kamera, slik et smart, moderne og veldig nett ett, et sånt som var på mote da.  Pappa mente vel, men den gaven jeg åpnet den julaften, med slik en enorm forventning, det ble bare feil. Det var helt sikkert et godt og avansert kamera, kanskje bedre enn hva jeg egentlig ønsket meg, hva vet vel jeg, det var bare så voldsomt klumpete og stort. Jeg ble så skuffa. Og jeg kunne jo ikke vise den skuffelsen.  Så det digre, umulige maskineriet gjemte jeg lengst bak inni et lakenskap, høyt der oppe. Men han prøvde jo å gi meg noe. Han som ofte ikke stilte opp. Dette er et sårt minne, men et fint et og. Julen er så blanda. Så mange forventninger, minner, skuffelser og gleder. All den sterke mørk-lys-greia-kontrasten kan bringe opp så mange sterke glede-sorg eller forventning-skuffelse følelser i disse og alle dager. Heldigvis skinner de sterkest, de følelsene som styrker, som va

I disse corona-tider: hva slags verden vil vi ha?

En verden hvor vi som nå, i en pandemikrisetid, fortsetter med å gjøre vårt beste for å gjøre verden til en bedre en. Et samfunn hvor vi er mindre opptatt av hvordan vi ser ut, og mer opptatt av å hjelpe hverandre. Hvor vi er mer opptatt av å gjøre vårt beste for å bli forstått og forstå hverandre, enn å angripe motparten. Et samfunn hvor vi virkelig er innforstått med verdien i det å formidle oss imellom, og bygge kunnskap. Spesielt med det å være der for å støtte våre barn og unge, vår neste generasjon. Jeg ser allerede et samfunn som har gått igjennom et enormt digitalt kompetanseløft. Et samfunn som sånn sett kan spare miljøet, og våre krefter på mange måter, til å bruke dem mer effektivt.  Jeg ønsker et samfunn hvor noe av den dugnadsånden denne tiden har vekket i oss lever videre. Til å stå sammen. Mens vi vet at vi er alle i samme båt, i hver vår lille, eller store bolig. Hvor vi ser at det alltid er de svakeste som rammest verst, nasjonalt og globalt. At vi er sårbare