torsdag 15. desember 2016

Å leve i det lille

Jeg pleide å tenke at det måtte skje noe stort. Jeg fikk klaustrofobi av det trange livet. Jeg ville ut, måtte finne det, måtte være der det skjedde.

Jeg ble skuffet gang på gang.

Nå tror jeg ikke lenger at det kommer til å skje noe stort, eller at det skjer noe stort et annet sted enn her. Nå tenker jeg at alt er veldig lite, men det lille er egentlig ganske stort.

Det er fint å være i det lille. Livet blir rikt når man lever i det. Det blir mer å være glad for.

Som å sykle. Om vinteren.

I november fikk jeg meg for første gang piggdekk på sykkelen, og nå sykler jeg på is og glatt føre, gjennom mørke og i kulde. Det er veldig fint. Jeg blir glad av å sykle, også nå. Jeg ser ting jeg ikke ville sett om jeg satt bak vinduet på trikken eller bussen. Som nyanser av lys, også i mørket. Mørket blir relativt og mindre mørkt.

Også kulden oppleves på en annen måte. På sykkel kan den bli frisk og levende, noe man beveger seg i og gjennom. Og ikke noe man står og stivner til i frosten mens man venter på trikken.

På trikken er det trangt, er det lett å bli irritabel, kjenne massene av morgentrøtte mennesker som noe som er i veien. På sykkel, derimot, er det fritt og plass til å være glad i menneskene, også de fremmede som hutrer seg gjennom mørket. På sykkel kan jeg bli glad i det livet andre holder på med rundt meg. Jeg får lyst til å smile og nikke, får lyst til å engasjere meg i deres liv. Får lyst til å rope ut, "jeg ser deg nesten ikke! Du må bruke refleks så jeg ikke kjører på deg!"

For vi er sammen om dette; det handler om liv. De kan reddes, vi kan overleve enda litt til, det kan bli en dag full av liv i dag og.

torsdag 12. november 2015

Hvis jeg skulle dø i morgen

For noen uker siden var jeg på lanseringen av Alf van der Hagens nye bok Meningen med livet? Dialoger om tro. I svar på spørsmål om bokens tittel kommenterte van der Hagen at den ikke var bokstavelig ment og at han med alderen egentlig var blitt mer opptatt av hva meningen med døden er.

Det har jeg tenkt en god del på i det siste.

Hvis livet handler om å utsette døden, å holde ut, å gjøre det beste ut av våre lodd. Hvis døden er det som gir livet potens, og sorgen setter gleden i relieff.

Og livet overvinner døden så lenge vi fortsatt lever. Og det er mer håp enn krise så lenge vi velger å kjempe og ikke går under. For det kan bli bedre. Ting tar tid, men vi setter spor.

Jeg sliter med å forsone meg med noen av de sporene livet har satt i meg. At det ble ikke helt som jeg hadde tenkt det skulle bli, det blir jo aldri det, og mye kan jeg lite for, og mangt kan jeg en del for. At det er en del tog som har kjørt. Og vi kan aldri vite om bunnen er nådd, det kan bli verre, for livet er urettferdig og døden er nådeløs, og vi har alle vårt, men noen får mer av det vonde enn andre.

Det er fryktelig nedstemmende.

Og jeg sender mitt vakre oppstemte barn ut av døra om morgenen, hun er så oppglødd og gleder seg til alt mulig, og gudskjelov at vi aldri helt kan forestille oss hva livet kan bringe, uansett hvor klokt vi prøver velge, uansett hvor godt vi prøver legge til rette for oss selv, uansett hvilke minefelt vi unngår.

På en måte finner jeg en frihet i å forholde meg til at det kan bli verre, dette nye skjøre kapitlet i mitt liv, det kan også bli rammet. For om så skjer i morgen, hvordan vil jeg leve denne dagen i dag, i fravær av lyst og pasjon til å få noe til? Vil jeg dø, eller vil jeg leve?

Jeg ville stilt opp på matta i dag som i går, jeg ville gjort min yoga praksis. Jeg ville som i går  prøvd å ikke dvele for mye ved fraværet av gnist og glød og heller utført de hverdagslige oppgaver. Vaske min kropp, re opp min seng, handle inn vårt daglige brød. Og jeg ville oppsøkt de sanne og meningsfulle samtalene.

I går fikk jeg en sånn på mitt lokale Deichmanske bibliotek. Jeg er blitt så glad i noen av de bibliotekarene som arbeider der, jeg finner så trøst og påfyll i å samtale om livet og kunsten med dem.

Jeg vet ikke helt hva i dag vil bringe, det kan bli bra, det kan bli dårlig. Men jeg skal stille opp så godt jeg kan. Jeg skal ikke gi opp.

fredag 9. oktober 2015

Å komme livet nærmere

Jeg har vært gjennom en krise. Det har vært måneder jeg ikke visste om jeg ville holde ut. Da livet ble for umulig og sorgen for tung.

Men så har jeg vært heldig på mange måter, da, og her er fremdeles jeg.  Og så får man ny giv bare av det.

I går var jeg på åpningen av Oslo Internasjonale Poesifestival og der fikk jeg en smak på den gløden jeg en gang kjente, spesielt den gang da jeg på nittitallet var stipendiat i Seattle og holdt på med bl.a. Nietzsche. Hvordan en tekst kunne berøre meg, hvordan jeg følte jeg virkelig forstod den og så brennende gjerne ville formidle dens sannhetsforståelse, den virkelighetstilnærmingen den skapte, hvordan jeg så inderlig ønsket spre den forbindelsen til livet som ordene gav meg.

Og sånn ble jeg litteraturviter, og der har du meg i et nøtteskall. Når jeg ville, kunne jeg jo mestre å skrive finurlig om det jeg fant, men jeg ville heller bare synge ut om det, så andre selv kunne se og kjenne på det.

Det er det som er så fint med å være i poetens snarere enn akademikerens nærvær. Der er det ikke flaut å si det som det er, selv om som det som egentlig er, ikke egentlig lar seg si. Og man må pushe språkets grenser for å komme livet nærmere.

Vi kan alle våkne opp i ulvetimen. Vi kan alle få angst. Hva er meningen med livet. Hvorfor fortsette. Hvorfor er livet så vanskelig.

Og så svarer forfatteren, så svarer poeten, og de svarer med ordet. Akkurat som du og jeg. Vi fortsetter med å nøste opp våre historier for å utsette døden. Og vi fortsetter med våre historier for å forstå og bli forstått, vi forandrer på dem, skaper nye ord og uttrykk, lyder, for sammen å komme livet litte grann nærmere. Og for å takle sorgen over alt som har gått og kan gå tapt, den uunngåelige døden.

Og trøsten er at vi alle kaver, vi kaver sammen.

torsdag 24. september 2015

Når det gjør skikkelig vondt

Det var første dag av sommerferien og alt skulle være så bra. Det var ikke så verst lovende vær, så da måtte vi gjøre det vi hadde gledet oss til å gjøre hele det lange skoleåret: vi måtte komme oss ut og bade. Men først måtte vi pakke niste og da måtte vi i tillegg ha ekstra godt brød fra bakeriet.

Vi var på vei dit da hylskriket inntraff: "MAMMAAAA!!!!!!" Og som hun gråt og jeg skjønte ikke bæret. Jeg hadde given til en ny dag i kroppen med klangen fra porten som slo igjen bak oss. Men hun satt fast. Og ikke med kroppen som jeg fryktet, for jeg hadde jo sagt med den strenge mammastemmen min at hun blir for stor til å klatre gjennom det gitteret, og hun gjorde det likevel: men det var fingeren som var blitt klemt i nettopp den porten jeg hadde latt slå igjen.

Og smerten var uutholdelig, det er jo tortur, og herregud som hun skrek i armene mine, fullstendig trøstesløs, og jeg var håpløst hjelpeløs. Jeg måtte finne nabovenninnen som er lege, jeg fant ikke nabovenninnen som er lege. Hva nå? Firebarnsmoren, da? Og hun var hjemme. "Kan du bøye fingeren?" spurte  hun med sindig stemme, og den lot seg bøye, så da var den ikke brukket, da. Men neglen skiftet farge til blå mens vi satt der på trappen og hun skrek og hun skrek, hun ville ikke ha den i verken is eller vann, hun bare skrek.

Det skulle bli solskinnsdagen med gullstøv rundt, den perfekte dagen og starten på en ny tid.

"Jeg skulle bare ønske at dette ikke hadde skjedd," hulket hun da vi hadde kommet oss hjem; "jeg vil bare glemme dette." Og det var det brutale sjokket, tapet og traumet innkapslet i et nytt, og du glemmer ikke den smerten, det finnes ingen vei ut, ikke over, ikke under, du må gjennom.

Det gjorde vondt langt utpå sommeren. Så falt neglen omsider av og noe som lignet på en ny negl var på vei ut.

De sier at alt det du ikke dør av gjør deg sterkere. Det tror jeg ikke lenger noe på. Det er traumer man får varige men av, skader som hemmer livet ut, man kan bli mer sårbar.

Men hun lærte også noe av dette, og jeg fikk en viktig påminnelse om noe jeg liksom skulle ha lært allerede -- vi vant også i klokskap og styrke.

For vi kom oss ut og badet den dagen. Og hun var også glad den dagen, nærmest ekstatisk, faktisk.

For som hun sa over kveldsmaten: "jeg glemte det jo litt allikevel idag!" Og uker etter, en tidlig høstkveld mens vi holdt på med tannpussen: neglen vokser fortere ut når jeg ikke ser på den.

Når smerten og uroen blir uutholdelig, gjelder det å finne distraksjon. Det gjelder å flytte blikket og sørge for opplevelser som er intense nok til å måle seg - bare motsatt på skalaen, i glede og ro.

Og på slutten av dagen, når smerten taler høyest; da er det bare å anerkjenne at så vondt gjør det, så vanskelig er det. Og det er ikke så rart.

søndag 13. september 2015

Det er forskjell på mor og far

Det er valg i lufta og politikk på dagsordenen. Etter mine nå snart tre år tilbake i Norge etter 18 år i USA, tenker jeg mest på hvordan jeg fremdeles kan bli så himla provosert av den kjønnspolitiske korrektheten her og hvordan den knebler mange fra å si det de innerst inne tenker.

At en mor har en helt essensiell biologisk betydning i sitt barns liv, for eksempel. At det bare er en mor som kan bære frem, føde og amme et barn, og at det skaper en helt fundamental tilknytning mellom mor og barn. At dette til syvende og sist innebærer at en tredeling av foreldrepermisjonen, barnehageoppstart i ettårsalderen, og småbarnsmødre i heltidsarbeid ikke er mest gunstige løsninger for barnet.

Alt dette har jeg hørt det summe rundt i det private, men få tør uttale seg i det offentlige. Man vil jo ikke krenke. Eller forårsake at andre får dårlig samvittighet. Aller minst fremstå som reaksjonær.

Jeg synes det er veldig synd. Jeg mener insisteringen på å være lik innebærer et tap av ulikhet. Forskjellige styrker og ressurser. Som både mor, far og barnet kan trekke på.

Å være mor er et blodslit, bokstavelig talt. Jeg revna da jeg fødte og blødde tungt i seks uker etterpå. Kroppen ble skakk og støl av å bære og leie, brystene ømme av å amme, hodet omtåka av for lite søvn. Men et unektelig bånd skapes som tvinnes sterkere jo lengre en holder på. Kanskje er det nettopp denne spesielle nærheten som provoserer. Sjalusi blant de som ikke har den. Fortvilelse over det biologiske lodd og at noe ikke kan forandres på.

Godt valg!